Huset de bor i. Et bølgeblikkskur satt opp på sementsåle

Ann og Jasmine.

Alex, Abigael, Ann og Åsmund under tuntreet

Kjære venner og kjente
Her kommer litt om min kjære Ann. Hun er 24 år og mor til to; Abigael 4 år og Jasmine 1 år. Hun er gift med Alex 30 år. Han lider av en magesykdom som gjør han ute av stand til å arbeide som bygningsarbeider. Ann har arbeidet som hushjelp for oss i 10 mnd. Lønna fra oss har gitt dem mat og klær, men ikke så mye mer. Før hun begynte å jobbe hos oss kan Ann forteller om perioder hvor hun laget mat til mannen og barna men lot være å spise selv. Her går det fra hånd til munn. Ann har gått ferdig barneskolen og et år på ungdumsskolen. Alex har gått ferdig barneskolen. Det er ikke store arbedsmulighetene med det.
De møtte hverandre i Rongai en forstad til Nairobi. Ann kommer fra landet men prøvde å livnære seg ved å vaske klær for folk. Hos en av kundene jobbet Alex med å bygge hus. Da sa det pang. Men hverdagen kom fort. Ann ble gravid og siden har det virkelig hvert en kamp for det daglige brød. Men gleden er der.
Ann har en herlig latter. Jeg elsker og høre henne le. Vi har hatt det mye morro hjemme her i Mukenduriroad. For meg er hun en venninde mer enn en hushjelp. Vi har snakket om alt mulig, og det har kanskje vært en av de viktigste dørene inn til den Afrikanske kulturen. Hun har vært en flink arbeider. Jeg har ikke trengt å si hva hun skal gjøre for det ser hun. Åsmund er svært glad i Ann.Han kommer løpende til Ann og vil ha trøst når jeg er morsk. Åsmund snakker mer og mer Engelsk og skjønner like mye av det ene som detandre språket. Til og med litt Swahili.

Etter hvert har vi utfordret Ann på hva hun kunne tenke seg å tjene penger på i tillegg til hushelpjobben. Ut fra dette har det vokst frem en drøm om en liten butikk. Dette ønsker vi å be dere om hjelp til.
Der de bor er det store markeder og masse boder av ulike slag. mange Kenyanere reiser dit for å handle fordi det er billigere der. Vi har tro på at det vil kunne lønne seg å starte der. Det er et område som vokser, og det er svært mange som bor der allerede. De har muligheten til å bygge i veien der de bor, slik at mannen kan være hjemme å passe butikken. Han vil kunne klare dette bedre enn kroppsarbeid. Ann går i disse dager i kakebakelære hos meg. Drømmen er å kunne kjøpe en liten stekovn og selge kaker og brød.
Ann har satt oppbudsjett på 4000 kr til å bygge boden og 2000 kr til å kjøpe de første varene. Vi tenker at dette er ment som en oppstartshjelp. De må selv få det til å gå. Vi har vært med Ann til en Mikrokreditt bank, Jamibora, og åpnet en sparekonto. Dersom hun klarer å spare en liten sum hver uke vil hun få mange svært gode fordeler som feks. helseforsikring og billige lån.

Som dere skjønner er dette svært viktig for meg å få til før vi drar. Er det noen som vil hjelpe meg????
Kontonr. er 2050 29 99673

Gleder meg til å se der alle igjen. Vi kommer igjen 22 juli.

Nairobi en dag i februar!

Hei på dere! Lenge siden sist. Som vanlig et godt tegn på at det meste er veldig bra og at livet er godt å leve i Kenya.

Hadde flott besøk fra Vikenelever og lærere i januar med gospelkor workshop for 40 ungdommer i Haba na Haba! Det var stort å avholde konserter nede i hjertet av Mathare ved St. Michael Educational Centre. Mange folk som kom og hørte på og stor stemning i gospelkoret. En outreach med konsert i slumbydelen i Nakuru ble det også. Spennende å se hvordan Viken og Haba na Haba kan fortsette samarbeidet videre.

Haba na Haba er forresten inne i en utfordrende og spennende tid. Kulturhuset i Eastleigh hvor de har hatt tilhold en to års tid er solgt og ny eier vil rive huset og bygge nytt. Det innebærer flytting. Heldigvis har vi fått utsettelse til ut mars med å flytte. Nytt hus skal finnes og kanskje kan det legges planer om å kjøpe selv etterhvert!!

Aktivitetene i Haba na Haba har økt betraktelig de siste par årene og det gir nye behov for organisering og ledelse. Jeg forsøkerå støtte opp under prosessen med å finne de gode løsningene for fremtiden. Det er spennende og lærerikt.

I dag tidlig fikk vi besøk fra Zansibar av Angela, datteren til Svein og Liv Ellen, og moren hennes Morine. Angela ønsker å utdanne seg innen reiseliv og her i Nairobi ligger Utalii college som tar i mot internasjonale studenter. Stas å kunne være kjentmann i Nairobi og guide henne rundt.

Nå er det tid for å skravle litt. Skriver mer senere.

 

Ola

Kjær alle sammen.
Nå har Randi og Arngeir reist, og det er ganske stille. Åsmund gikk inn for å finne dem de to første morgenene. Det er ikke så lett å skjønne for en 1- åring at bestemor og bestefar har reist. Det har vært utrolig flotte mnd. Vi har blitt bedre kjent med Emmely og Joshe. Vi var på middag hos Emmely første nyttårsdag. Der var det disket opp med mange retter. Mandasi, som er en slags smultring, var forrett. Videre var det deilig kokt kjøtt, kål, gullrøtter, poteter og løk i en gryte. Ved side av dette var det ris med tomat, løk og krydder. Og min favoritt som er chapati. Det er en slags levse som man spiser enten ved siden av, eller fyller med mat. Til dessert var det masse oppskåret frukt. Vi gikk ikke sultne hjem.
Emmely bor nede i byen i en liten leilighet, sammen med mannen Wilson og tre gutter. De holder på å skaffe skoleplass til eldste gutten sin. Det er svært dårlige offentlige skoler her. Slik at de fleste gjør alt som står i deres makt for å få plass på private skoler. Det er dyrt og betyr at resten av familien må klare seg på et minimum. Utdannelse er det viktigste for de fleste foreldre. Det er en liten mulighet for at barna kan få det bedre. De har klart å få gutten inn på en boardingschool ute på landet der de kommer fra, og virket fornøyde med det. Det fikk vi vite da de kom på avskjedsmiddag som Randi og Arngeir hadde for oss før de dro. Det er flott å bli kjent med en kenyansk familie som ikke bor i slummen. Vi får et mer nyansert bilde av kenya. Selv om det er ganske stor enighet om styresettet, og alt som ikke fungerer, på tvers av sosiale lag.
Joshe er en gutt vokst opp i Mathare, som har fått god hjelp av Maysa til utdannelse. Nå er han bibliotekar i et av Maysas biblioteker i utkanten av slummen. Han er en fantastisk kar som tar seg av mange trengende barn og familier. Biblioteket er et fristed for ungene. De kan komme og gå som de vil. Lærerene har ikke lov til å være med inn. Ungene er med på ulike aktiviteter og kurs gratis. Randie har hatt norsk undervisning. Rart tenker du......Joshe hadde allerede dette tilbudet tl ungene. Siden det er så mange norske sponsorer inne, så er det stadig nordmenn på besøk, og det er noen heldige som får reise til Norge å fortelle om det de holder på med. Dermed er det ikke bortkastet med litt norsk. Ellers lærer de å skrive og deklamere dikt. De kan lære døvespråk. De kan være med i leseklubb, osv.... Joshe sier han får riktig og mye informasjon fra ungene om hvordan det står til hjemme. Randi og Arngeir har vært på flere hjemmebesøk og kunne bidra med litt skrivesaker, mel, og skokrem. Nypussede sko må til når man skal på skolen.

Randi og Arngeir har også vært flinke til å reise mens de har vært her. De har fått med seg landsbyliv, matutdeling i sultområdet, oksekamp og misjonsmarkene. Ådne var med på en av turene hvor de sov i jordhytte. Han var svært så fornøyd med det.
På julaften kom tante Kristin og fetter Erlend på besøk, som den fineste julepresangen. Tusen takk til dere som har sendt med presanger og julebrev. Det var stort å få. Emil og Ådne var fornøyde med endelig å kunne begynne på alle opplevelsene vi hadde spart til besøket skulle komme. Også så fint å ha noen å dele disse minnene med senere. Safari i Nakuru i juleferien var et høydepunkt. Det er utrolig å se dyr vi vanligvis bar ser på TV gående rett foran bilen. Bøfler, nesehorn, sebra, hyener, sjakaler, antiloper og giraffer. Løvene måtte vi lete litt etter, men vi så dem tre ganger. Vi så til og med en leopard sovende i et tre. Jeg tror aldri jeg blir mett av å se disse flotte skapningen. Vi bodde på Lion hill logge. Det var et luksus sted. Litt luksus smakte ikke vondt. Feks. å dusje i rikelig med vann, også var det til og med passelig varmt. Jeg tråkket på en slange på vei fra bassenget. Det var ikke så kjekt. Heldigvis ble den like redd som jeg, og forsvant inn i hekken. Nyttårsaften ble feiret ute i hagen med deilig middag lagt av Ola og bestefar. Portneren John var med. Senere på kvelden ble det afrikansk kortspill og Ola hadde noen raketer på lur til kl. 24. Det ble det satt stor pris på av noen.
Rett etter nyttår dro Emil og jeg på skoletur til Mombasa. Det var en flott opplevelse. Der var vi i en dyrepark og så store skilpadder, slanger, og krokodiller. Vier besøkte vi Fort Jesus i fra portogisernes tid. Mombasa har også mye historie fra slavehandelens tid i. Vi reiste ut å så på huler som slavene ble gjemt før de ble fraktet ut til skipene. Nå var det flaggermus der. På vei tilbake til overnattingsstedet besøkte vi Digostammen. Der fikk vi se kokkos plantens mange bruksområder. Vi fikk også en innføring i Digotammens tro på fedrenes ånder som fortsatt lever sammen med dem, og deres mange ritualer for å bligjøre disse ånden. Det fikk både mor og sønn til å hoppe i stolen. Også går det jo ikke an å være i Mombasa uten å bade. Det får selv Liv Stine til å stå opp tidlig om morgenen. Det er som å ligge i badekaret. Vi hadde mye å fortelle da vi kom hjem. Det sørgelige var at Kristin og Erlend hadde dratt samme dag som vi kom hjem.

Ellers har nyåret vært preget av en smule stress i forhold til manglende oppholdstillatelse. Det så ut som vi måtte ut av landet for å få nytt visum. Vi har styra mye før vi endte opp på et offentlige kontor, foran en dame som mer enn gjerne stemplet passene våre med Åsmud som fokus. Han har jo så lyst hår og blå øyne. Så gjenstår det å se om vi må ha han med oss om tre mnd. igjen.

Nå nyter vi hverdagen med spennende jobb, akrobatikk, ridning, spill, musikk og gode venner. Litt lekser må også til. Stor klem fra Liv Stine.