Kjære alle sammen.
Det er veldig rart å sitte her i Kenya på julaften. Jeg savner dere alle sammen. Det hjelper på at bestemor, bestefar og Kristin og Erlend kommer å feirer med oss. Gutta er svært spente, og vi har fått kjøpt gaver fra dere som har satt inn penger. (Dere får gaver, noen med Randi og Arngeir, og dere andre til sommeren). Vi kan ta bilder å legge ut så dere ser hva dere har gitt. Vi har bakt pepperkaker og hengt engler på en gren i stua. Også har vi fått oss en kjempefin stjerne i vinnduet. Det blir jul her også. Bestemor har til og med hengt et nytt hjerte i vinduet hver dag. Det er 24 ruter i stue vinnduet, så nå er det rene skomakergata her. Ellers regnet det voldsomt her i dag. Det er jo ikke så vanelig på lille julaften. Men jorda her ha fortsatt behov for mer regn. Vi nyter alt det flotte i naturen, nå etter regnet. Det kommer stadig nye blomster og det er et yrende fugleliv. Stadig noen nye kryp og finne også. Det har vært et par svært ekle eksemplarer av edderkopper å se i hagen. Man vender seg til det meste.
Vi har hatt mye besøk og får stadig nye afrikanske venner. Det er Emily- sykepleier, Joshe-Bibliotekar, Georg- leder i Haba na haba, Viktor- misjonær, Steev- landlord, Ann- hushjelpen, Jhon- portneren, Embeso- som skal til Viken, Goddi- kunstner, som vi besøkte familien til i Nyeri, Rikky-som er nabogutt og lekekamerat til gutta, Martin - lekekamerat utenfor gjerdet, Edde - nabojente som inviterte med seg Arngeir og Randi til sin landsby. Ja det er mange spennende mennesker. Jeg gleder meg til å fortsette et halvt år til. Nå er jeg kommet over kneika med bilkjøring og andre skumle ting, så nå kan jeg begynne å nyte tilværelsen igjen. Også håper vi at vi kan holde oss friske i magen nå når vi skal på safari. Det gleder vi oss veldig til. Da kan dere sitte der hjemme i snøen å være misunnelige da, tenker jeg. Store juleklemmer fra Liv Stine. Tenker på dere alle sammen.

Emil har tilpasset seg.

Ådne er stjernegutt i Luciatog.

Her ser dere noen som er å ser på konsert på Haba na Haba.

God jul og godt nytt år fra oss i Kenya.

Regntid og dansere!

Det er kveld og regnet har begynt å strømme ned fra himmelen igjen. Nesten hver natt og noen ganger om dagen velsigner regnet jorda og menneskene i Kenya. Etter lang tids tørke kan det plantes og såes i på nytt. Det gir håp om at tidene vil forandre seg.

Edwin og Mary

Jeg har vært hjemme i dag med gutta. Liv Stine fikk feber i natt og har ligget under dyna i hele dag. Jeg skulle ha vært på kultursenteret og hjulpet Brasbandet gjennom opptreden på det ukentlige "community theatre". De var så forventningsfulle og skulle komme tidlig for å spille igjennom en siste gang med bandet. "Land of 1000 Dances" og "I feel good" medley. Heldigvis tok Kristin, som er praksisstudent fra høgskolen i Volda ansvar for å hjelpe de gjennom. Hun ringte for å spørre meg om gangen i låtene. Rektor på skolen deres ringte også i dag tidlig for å bekrefte tidspunktet Brasbandet skulle møte. Han er et herlig menneske som brenner for å gi elevene sine muligheter til å komme videre i livet. Det gir håp om at tidene vil forandre seg.

Allfo og Mary

Håpe gjorde også dansegruppa Kipati jeg hadde tatt bilder av. De håpet at jeg skulle komme med bildene slik at de kunne få se resultatet. Men det fikk jeg ikke. Derfor fikk jeg lyst til å skrive et blogginnlegg og vise de til alle dere. Dansegruppa møter flere ganger i uka på kultursenteret og danser sammen. De lager dansene sine selv. Og bildene jeg har tatt tok jeg når de varmet opp til forrige lørdags "community theatre". De hadde laget en veldig uttrykksfull dans med store grasiøse bevegelser flettet inn i hverandre. Det ble så vakkert i kontrast til de slitte murveggene og det møkkete gulvet i kulturhuset og nesten uvirkelig i forhold til hverdagen i Mathare de skulle ut igjen til utenfor. Jeg gleder meg til de kan vise den dansen ute i gatene i Mathare. Det gir håp om at tidene vil forandre seg.

Remmy og Satida

Det var forandring jeg snakket om til elevene i åttende klasse på St. Michael Education Centre også. De er siste års elever. Neste uke er det avsluttende eksamener som vil være med å avgjøre hvilke muligheter de får til videre skolegang. Jeg utfordret elevene til å si noe om hva som er viktig å forandre i deres egne liv, deres egen familie, deres eget samfunn. Hadde de tro på forandring? Kanskje... Neste uke vil jeg vise de filmene om William Kamkwamba fra Malawi. Da han var 14 år (samme alder som elevene i åttende klasse) måtte han slutte på skolen fordi familien ikke kunne betale skolepengene hans. Men han ville fortsette å lære. Så han dro på biblioteket og leste i bøker der. Han var ikke så god i engelsk, men i en bok som het "Using energy" kunne han se på diagrammene og bildene for å lære hvordan han kunne lage en vindmølle!! Han dro hjem og lagde sin egen vindmølle som produserte elektrisitet til familien. Du kan se de to filmene om han fra TED TV her og her. Det gir håp om at tidene vil forandre seg.

Kipati Arts Group

God natt alle sammen!

Ola

Nå har det skjedd mye sioden sisst. Vi har fått oss bil, hus og egen hage. Det kjennes godt, men også litt trist å flytte fra den behagelige tilværelsen vi levde i på den Norske skolen. Vi har hatt en drømme ferie som jeg ikke har hatt maken til i Mombasa i høstferien. Det var et flott hotell med flott service, mat og alle bekvemmeligheter. Vi hadde havet med lange hvite strender foran oss. Å bade var som å legge seg i badekaret med varmt vann. Strand-gutta var en plage etter hvert, men vi lot oss kjøpe i noen anledninger. Vi var ute i en katamaran av enkleste sort. Det var flott. Det var et rev som lå ca en kilometer eller mer utenfor som beskyttet stranden mot både store bølger og hai. Når det var lavvann gikk det ann å gå helt ut til korallrevet. Vi vr sammen med en annen norsk familie som hadde vært der før og de tok oss med på snorkling. Alle bort sett fra *Åsmund fikk på seg maske å kunne svømme med gullfisk oh koraller. Det vr magisk. I følge de ndre vart det høyvann og ikke så klart som da de hadde gjort det forrige gang. Men for oss var det en stor opplevelse.

Veien hjem var derimot etg mareritt. Forde jeg ville ha med meg frokosten før vi dro, kom vi forsent avgårde. i måtte kjøre de to sisste timene i mørke. Her er detg ikke gatelys og ikke veimerkinger. Det er heller ikke vei noen steder. Alle som beveger seg på den såkaldte veien er bare opptatav at de selv skal komme først. Rallykjøring er sikkert sikrere. Jeg må bare si at jeg skal ikke ut å kjøre bil utenfor Nairobi i mørket mer.

Det har også vært endel småting som ikke har vært helt som det skulle i huset når vi kom hjem. Det viste vi vell i forhold til hvordan dette landet er, men man blir jo oppgitt. Det er vann som det er lite av, men som fikses. Det er konfyr som ike blir varm nokk, som jeg har tenkt jeg skal få fiksa. Og det var ikke akkurat rent i forhold til norsk standard. Men vi har fått svelget noen kameler og er i ferd med å lage oss et koselig hjem. Det er trygt og fredelig her, og det er deilig med hage gutta kan boltre seg i. Vi har fått oss balanseline og sandkasse i hagen. Huske er det neste.

Bilen er på reparasjon etter at en lastebil kjørte inni oss. Så det blir godt å få den tilbake på fredag. Det er så greit å fortsete å være med på fottball, akrobatikk og bønnemøte på den Norske skolen, og da trenger vi bil.

Sisst søndag var vi på besøk hos Goddi`s familie (en av de frivillige i haba na haba) i Nyeri. Det ligger en og en halv times kjøring ut på landsbygda. Det var flott å se landskapet utenfor byen. Det er mer variert enn jeg hadde forventet. Noen steder er det bare tørre sletter, andre steder er det kupert og mer vegetasjon. Goddi er vokst opp hos moren sin sammen med 8 søsken. Moren kom fra slummen og klarte å tjene seg opp penger ved å selge sprit. Hun klarte å kjøpe seg et godt stykke land hvor hun kunne dyrke grønnsaker og dermed betale mat og skolegang for alle barna sine. Mannen hennes forlot henne etter at alle barna var kommet, så Goddi husker ikke noe av han. Han er nest yngst.
Da vi kom ble vi svært godt mottatt. Vi fikk hedersplassene under et stråtak. De hadde to mellomstore murhus på eiendommen og under et bølgeblikktak sto det ei fin ku som var drektig. I noen bur ved siden av var det kaniner og høns. Denne familien var nok en slags "middelklasse". De var ikke strøm der, men Goddi var stolt for han hadde vært ansvarlig for å få vann på eiendommen ved hjelp av et tysk bistandsprosjekt. Moren var en kraftig 65 år gammel dame. Grå i håret, delvis tannlaus og furet i ansiktet. Hun har vært en hardt arbeidende dame. Det er ikke akkurat noen traktorer som kjører rundt ute på åkeren. Før vannkran hadde kommet utenfor huset måtte de gå mange kilometer etter vann. Det er en elv i nærheten som vanligvis er svær. Nå var det møkkete og ganske stillestående vann. Det er visst både flodhester og krokodiller der. Tror Goddi hadde tenkt at vi skulle bade der. Han pleide å bade der når han var liten. De pleide å svømme over og jakte på bavianer på den andre siden. Vi er godt opplært og skal holde oss unna stillestående ferskvann på grunn av parasitter. Goddi tok oss med til et safaristed som en engelskmann har bygd opp. Vi ble superglade da vi så et badebasseng. Da gikk det an å bade likevell. Det var ganske mye varmere ute på landsbygda enn her i Nairobi.
Etter et par timers turistilværelse ble vi hentet og kom til stor familie middag. Alle søsknene med familier var kommet sammen fordi de skulle ha familieråd. Først ba de for maten og møtet. Vi var hedersgjester og fikk først. Grytene var finere og nyere enn mine hjemme, så det var nok finstasen som var tatt frem. Det var en gryte med kjøtt og grønnsaker, ris, bønnestuing og noen slags lefser. Det var kjempegodt. Spesielt de lefsene. Familien var vell på størrelse med familien Mo eller Andresen, så settingen var ganske kjent. Det var mange som ville snakke med oss, både store og små. Emil og Ådne sparka fotball med en av gutta. En hjemmelagd en. Også prøvde vi å lære barna bæ bæ lille lam. Emil og Ådne sang den afrikanske sangen de har lært.
Da vi hadde spist og familiemøtet skulle begynne ble vis rundt i nabolaget. Vi kom over til en gammel dame som vist nok skulle være 113 år gammel. Hun satt på et teppe på bakken utenfor huset sitt. Hun var blind men klar i toppen, så hun kjente igjen Goddi når hun hørte stemmen hans. Goddi oversatte hva vi sa og fortalte hvem vi var. Jeg kommer aldrig til å glemme ansiktsuttrykke hennes når hun fikk holde i armen til Åsmund. Emil syns det var fælt å se den lille puben nede ved veien. hvor det kom så mange fulle menn ravende ut. Det er ikke lett å svare på alle spørsmålene.
Da vi kom tilbake stilte alle seg i en ring for å be før vi tok avskjed. Jeg ble utfordret av den eldste broren og ba høyt på engelsk for første gang. Det gikk helt fint selv om jeg syns det var kjempeskumelt.
Så begynte solen å dale på himmelen og vi burde komme oss hjemmover. De hadde ordnet med en matatu for oss. Det betyr at de andre som satt på måtte sitte opp på hverande for at vi skulle få plass. Det var en varm og slitsom tur hjem. Men jammen hadde vi hatt en flott dag.

"Litt for mye på en gang" dag i Nairobi!

Dette har vært en av de "litt for mye på en gang" dagene her i Nairobi.

Etter to deilige måneder på området til Scripture Mission må vi nå flytte. Liv Stine skulle derfor prøve å forhandle med husagenten om en litt rimeligere pris enn det vi til slutt endte opp med i går. Jeg er visst ikke noen god forhandler - prisene går bare oppover jo lenger jeg snakker med folk!! I tillegg har vi kjøpt bil - det vil si vi driver å betaler en bil som snart er ferdig på verkstedet. Det skal settes inn seter og ordnes litt først. Og da er det jo greit at vi er trygge på at vi får bilen når vi betaler masse penger for den! Derfor skulle Liv Stine dra og skrive under salgspapirer.

Mens jeg skulle på jobb på St. Michaels, barneskolen i Mathare. Jeg la igjen telefonen hos Liv Stine slik at det skulle være lettere for henne å kommunisere med omverdenen uten å tenke på at jeg ble utilgjengelig. Bare 15 minuttr etter at jeg dro ringte rektor på skolen og prøvde å få tak i meg. Etterhvert var det flere som ringte også. Liv Stine fikk vite at det var opptøyer på gang i Mathare og at det ville være tryggest om jeg ikke kom på jobb i dag. Men da satt jeg allerede på Matatuen til Mathare. Liv Stine gikk hjemme en to timers med skikkelig vondt i magen før hun enedelig fikk en telefon med bekreftelse på at jeg hadde kommet trygt fram og var i sikkerhet.

Jeg kjørte matatu som vanlig og stusset litt på at matatuen tok en ekstra stor omvei, men sånt skjer i Nairobi så jeg ble ikke urolig. Da vi kom til Mathare var det uvanlig lite trafikk og plutselig masse folk (stort sett unge menn) som ropte og skrek i gatene. På andre siden av veien var politiet. Da matatuen kom fram til menneskemengden begynte de å hamre og slå på bilen og ropte og skrek "we need water". Det viste seg å være demonstrasjoner mot at politiet vill stenge vannforsyningen til Mathare fordi det er så mange som "stjeler" vann ved å ødelegge vannledningene og tappe ulovlig. Rett etter at jeg hadde gått av matatuen og ned i Mathare til St. Michael avfyrte politiet tåregass mot demonstrantene og det kom masse mennesker løpende innover i slummen. Jeg ble forsikret av lærerene på skolen at jeg var trygg inne i slummen og at det var oppe på veien hvor politiet var at det var farlig. Så jeg hadde mine to timer med musikkteori for elevene på St. Michael. I dag gjennomgikk vi oppbygning av akkorder ut fra en dur skala!

Etterpå var det lunsj og så fikk jeg eskorte ut av Mathare igjen for å komme meg tilbake til kulturhuset og videre inn igjen til sentrum og hjem igjen. Jeg følte meg aldri veldig utrygg, men forsto i ettertid at jeg fort kunne ha havnet i en situasjon jeg ikke ville hatt kontroll på.

Hjemme hadde Liv Stine snakket med husagenten opptil flere ganger i løpet av dagen og til slutt gjort en avtale om at han skulle komme på ettermiddagen for å snakke med oss. Da han kom inviterte vi han på middag og vi snakket lenge sammen. Han fortalte om seg selv og sitt liv og jeg fortalte om meg og våre liv. Så spiste vi middag sammen og snakket om religion og politikk (to ting man anbefales å ikke snakke om!) og så satte vi oss ned for å forhandle på nytt!
Det ble ikke så mye forhanldinger. Jeg hadde forklart bakgrunnen for hvorfor vi var i Kenya, hvem som hadde sendt oss og hva jeg jobbet med i Mathare. Agenten gjorde noen utregninger på telefonen sin og så foreslo han en pris midt imellom det vi hadde tilbudt og det han hadde snakket om tidligere. Jeg var bare kjempeletta og sa at vi gikk for det. Til slutt føltes det nesten som om vi har fått en ny venn og ikke forhandlet om husleie!! Spennende og rart på en gang...

Ja, så nå håper vi at alt er i orden med både bil og hus, men helt sikre er vi ikke før om et par ukers tid. Da skal vi ha flyttet inn i nytt hus med ny bil. Kanskje vi kan begynne å glede oss snart? Jeg håper hvertfall vi ikke trenger å forhandle og deale så mye på ei stund. Det er slitsomt :-)


God natt til alle


Ola

Det skjer mye her i afrika. Noen har allerede hørt om vår erfaring med afrikanske sykehus. For to uker siden kjørte Ådne gjennom en glassdør nede på skolen på rollerblades. Det ble et dypt, stort kutt på underarmen. Det var faktisk et under at ikke pulsåren eller sener ble ødelagt. Det var rett og slett et stort kjøttstykke som bare hang ned. Det stimlet sammen en flokk foreldre rundt Ådne, før vi fikk beskjed. Vi var i bassenget med Åsmund. Flaks at det også har flyttet inn en tysk lege her, som var en av de første som dukket opp. En kjørte, noen surret sammen armen med rene håndklær, en tok seg av å ringe til vakten for å rydde opp på skolen, og noen tok seg av meg. Ola og legen ble med til sykehuset. Jeg er ikke tøff når det gjelder mine egne. Ola holdt vist på å gå i bakken da han så det på sykehuset. Hele dagen gikk, og han måtte legges i narkose for å lappe det sammen. Ådne var tapper, men da legen prøvde å legge inn veneflon etter å ha bommet første gang, måtte pappa si nei. Da ble det heller gjort når han fikk masken og sovnet. Det var en lang time for pappa å vente utenfor operasjonssalen. Og en lang dag for mamma å vente på tomta. Nå er armen hel og i bruk. Det er litt vondt å vri på den ellers har det gått utrolig bra. Han har jo et imponerende arr å vise frem. Håper dette var nok skader for en stund.

Vi har vært på koselig besøk hjemme hos Elizabeth (som skal til Viken.) Hun bor i et slum område på andre siden av byen. Det gjør inntrykk å se alle de trengende menneskene langs stien. Det er mange spørsmål fra gutta om kvelden når vi kommer hjem. Det trengs litt tid til bearbeiding. Elizabeth bor på en lite rom med jordgulv. Der har hun seng, en sofa og et bord. Det er vegger bygget opp av murstein og søle. Vi blir tatt i mot av en svært imøtekommene svigerinne som ivret etter å fortelle om sin nystartede hjelpeorganisasjon for unge jenter. De har tilfeldigvis møte i naborommet og jeg ble innvitert inn. Det var en flott opplevelse. Jeg fikk høre historien til flere av jentene, var med på navnelek og svarte på spørsmål om Norge. Organisasjonen betalte skolepengene til flere av dem. De hadde tilbud om dataopplæring, idrett og de hadde diskusjonsfora om problemstillinger de møter i sin hverdag. Dette var engasjerte sterke jenter som står sammen. Etter dette møte tenkte jeg at det trenger da ikke komme noen Mosongoer ned hit for å hjelpe. Det klarer de da utrolig flott selv.

Jeg har masse mer å fortelle, men må legge meg nå. God natt. klem fra Liv Stine

Natt i Nairobi!

Nå har kveldsmørket omsluttet mennesker og hus i Nairobi. Liv Stine og jeg sitter inne og har avsluttet dagen med en prat med familien hjemme. Samtalen ble avsluttet med noen betraktninger over hvor sammensatt tilværelsen er. Kontrastene er store i Nairobi.

Ute, på andre siden av hekken, har familien vi ikke kjenner navnene til fyrt opp kveldsbålet. Det gjør de hver kveld for å holde varmen i den kalde kveldslufta. Kanskje har de elektrisitet, men de sparer ihvertfall på strømmen for vi har aldri sett skinnet av lyspærer gjennom veggplankene. Vi har strøm stort sett hele tiden, selv når det er rasjonering på grunn av vannmangelen i Kenya. På tomta vår har vi dieselaggregat. Det drar i gang straks strømmen på det lokale nettet takker for seg. For de som ikke har råd til slike innretninger er det nå tre dager uten strøm i uka! Lurer på hvordan de gjør det over i Mathare de dagene?

Vi trenger ikke dra helt til Mathare heller. Vi kan ta en tur over hekken på den andre siden av tomta. Der ligger Kuwinda slummen. Emil gikk tur med Liv Stine og Åsmund her om dagen. Det gjorde sterkt inntrykk på Emil og Liv Stine. For alle som har sett Lille Lord Fauntleroy er det akkurat det samme scenariet.

"På bakside av tomta er det en stripe med hus. Kanskje hundre meter langt. På hver side sitter mennesker og stirrer på oss. Hvem er disse muzungoene (hvitingene) som kommer gående gjennom slummen vår? Hvordan har de forvillet seg inn hit? Mødrene sitter ved bålene og grytene og koker mat, mennene sitter og pater sammen og barna. Barna kommer løpende for å ta på oss. "How are you, how are you!" Egentlig har vi vel det sånn passe. Plutselig er det 20 -30 barn som gjør alt de kan for å komme helt inntil vogna til Åsmund slik at de kan holde i vogna, eller kanskje til og med ta på håret hans, eller huden hans. Emil prøver febrilsk å beholde en slags kontroll over vogna og holder et godt tak i den ene sida. Det er godt det bare er 100 meter til vi er igjennom tenker jeg, men ungene fortsetter å følge etter oss. Når vi nærmer oss hovedveien igjen har vi kommet i prat med noen av barna som snakker engelsk. Det føles med en gang litt bedre når en kan forstå hverandre. En av de yngre jentene, som snakker engelsk, tar på seg ansvaret for å holde de andre ungene litt unna Åsmund. Og jeg foreslår at de kanskje må snu og gå tilbake igjen. Hun sier en hel masse på swahili og så løper plutselig alle barna tilbake. De skal hjem til Kuwinda.

Åsmund, Emil og jeg går videre de siste metrene tilbake til porten og inn på tomta. Tomta hvor alt er trygt og greit igjen. Hvor svømmebassenget står og venter på oss, hvor vannet renner fra krana og aggregatet går på hver gang strømmforsyninga sier takk for seg. Det har ikke blitt noen flere turer til Kuwinda enda. Vi må bare finne fotfestet igjen. Kanskje det er tryggere å bli med noen av hushjelpene som jobber på tomta neste gang. Ja, for de bo jo i Kuwinda slummen når de ikke jobber hos oss muzungoer. Lucy snakker jeg jo med hver dag når jeg passer på Åsmund ved sandkassa. Hun er kjempetrivelig. Hun har en sønn også på to år. Den passer søstera hennes på mens hun er og passer David på tre på tomta hos oss."

Slik gir dagene erfaringer med noen forskjeller og kontraster som for oss som kommer fra trygge Norge er helt uvirkelige. Vi begynner å ane at det er vi som bor i annerledeslandet. At flertallet av menneskene vi lever sammen med på jorda har en helt annen hverdag enn det vi er vant til. Og derfor trenger vi den trygge tomta slik at vi kan ta en dag ved bassenget og glemme kontrastene utenfor hekken.

God natt, og sov godt til alle.
Hvor enn dere måtte finne nattero.




Liv Stine og Ola

I dag har vi vært i en giraffpark som ligger i nærheten av der vi bor. Det er noe jeg har gledet meg til, kanskje mer enn ungene. Men alle var ganske entusiastiske når vi så de store grasiøse dyrene. Det var et ektepar som i 1979 oppfostret en giraffunge av arten Rothschild, på sin eiendom her i Karen. Dette var en truet art og de har i dag lyktes i å tilbakeføre flere par til kenyanske najonalparker. Det er de som har hvite sokker.
Det var bygget et tårn som vi kunne gå opp i, og fore dem med kraftfor. Ellers bøyde de seg villig over gjerdet om vi sto på bakken også. Åsmund syntes dette var svært spennende. Han prøvde seg på både BÆ og MØ. Han holdt en bit i fingrene og giraffen plukket den med en lang blå tunge. Fasinerende dyr. Det var flere giraffunger og noen voksne individer inne i et villmarksområde som gikk over i en hage. Der var det et digert hus hvor det gikk an å sove over. Ellers var det også et villsvin og noen skilpadder som fanget oppmerksomheten. På andre siden av veien var det en skogsløype som vi gikk. Der skulle det være mange fugler å observere. Vi så ikke så mange, bare hørte dem. Det hadde rent en elv igjennom området som nå var helt tørr. Trist å se.
Varme å sultne tok vi bena fatt for å ta bussen. Spesielt Ådne så trøtt og lei ut. Han holdt seg langt bak oss. Plutselig stopper det en bil med et Kenyansk ektepar som lurer på om vi vil sitte på. De syntes Ådne så så trøtt ut. Smart triks. De kjørte oss til en flott restaurant og utsalg av masaikunst. Det var så mye flott. Der må vi nok dra igjen.

Watoto Wana Say - Barn er bra

På kulturhuset i Mathare var det forrige uke festival for nesten 700 barn! Jeg ble kastet ut i det og fikk ansvar for et opplegg for band. Så det var bare å møte opp på mandagen og se hva som skjedde.
29 barn satt etterhvert klare mandag morgen. Vi tok en runde for å høre hva de drømte om å få til. Mange ønsket å spille i brassband, noen gitar, noen keyboard, og noen sang. Vi begynte med å synge sammen. Vi kom fort i gang og i løpet av den første økta sang vi trestemt. Jeg hadde tenkt på noen forskjellige mulige låter som kunne øves inn og det ble Land of 1000 dances og I feel good. To soul låter hvor brassbandet kunne bli med som blåserekke. Refrenget var lett og få inn, men det var ikke like lett å få det til flerstemt. Men når vi dro gang I feel good, med ordentlig innlevelse var ungene helt med. I løpet av de neste fire var det øving hver dag og lørdag var vi klare for fremføring. Nairobi National Theatre var leid for anledningen.
Alle barna som hadde drevet med forsjellige aktiviteter viste nå fram hva de hadde fått til. Først var det show inne og etterpå gikk alle ut for å få med seg showet på utescena.
Der fremførte vi medleyen med soullåter foran etentusiastisk publikum. Det var en flott avslutning på en inspirerende uke. Nå blir det spennende å se hvor mange av barna som fortsetter å komme til kulturhuset i Mathare for å drive med dans, drama, kunst, musikk, og akrobatikk.

Dette er den ene vakten vår ved porten. Det er alltid en vakt. Om nettene går de med sjefere å patrulierer strømm gjerdet.

Dette er et lekehus ved sannkassen.

Her sitter vi å spiser lunsj hver dag. Guttene kommer opp kl 11 fra skolen og alle på tomta sitter sammen å spiser. Afrikanerene sitter stammevis slik at de kan snakke sett eget språk når de har pause. Et måltid her koster 6 kr. Det er enkel kost. Ogali som er en slags mais grøt med kjøttgryte til. Ellers er det godt brød med ost, syltetøy, kjøttpålegg, tomater, agurker, og pianøttsmør.

Hei igjen. Nå holder jeg på å lære meg å få disse bildene over. Skal få det til i morgen. Jeg er til å med så heldig at jeg får lære mer av en fotograf som bor her på tomta, så jeg må jo få vist frem bilder.
Ellers tar dette innlegget en annen rettning. Siden vi bor på en misjonsstasjon så får vi med oss en annen dimensjon enn hva jeg først hadde tenkt. Det er mye å tenke på med alt jobben til Ola innebærer, men i tillegg har vi nå fått høre om tørke og hungersnød som truer mange mennesker i Øst Afrika. Det har ikke regnet nå som det skulle, og det er mange som ikke får de avlingene de skulle ha levd av. Selv om vi er skjermet her føles det mye nærmere når vi hører fra misjonærene vi bor sammen med. I byen her er det strøm og vannrasjonering. Vannreservoarene som produserer strøm for nairobi er sunket mye og de skriver i avisen at de er bekymret for grunnvannstanden. Det er så mange som borrer brønner uten at det tas hensyn til hvor og hvormange. Jeg har sett mange på veiene som går rundt med en slags henger på to jul. De gjør vist store penger om dagen. De får tak i vann på billig vis og triller med seg til slummen og selger dyrt. Det er ganske andre bilder i avisene her enn hjemme. Så dere som tror på bønnens kraft må være med å be om regn til alle disse menneskene som trenger det.

Jeg strever litt med dette foreløpig. Jeg har egentlig skrevet masse, men det har blitt borte . kunn bare de første linjene har kommet med på grund av at nettet detter ut. Jeg prøver igjen.

Vi har det veldig bra. Det er en flott tomt å være på. Alt er sikkert og trygt. Det er trampoline, husker, klatrestativ, sandkasse, svømmebaseng mulighet for mange salgs ballspill. Og ikke minst mange å leke med. Emil og Ådne har funnet seg godt tilrette. Det er mange familier som bor her med barn og det er skikkelig alrighte folk. Da vi kom var det oppredde senger og roser på bordet. Det er afrikanere som driver stedet. Det er et kurs og konferansesenter, stort kjøkken, gartnere, vakter ved inngangen og som patrulierer strømmgjære, og mange som jobber som barnepassere og hushjelper. Ellers er det et kontor med både norske og afrikanere som jobber med misjon for hele midt- og østafrika.

Skolen er lagt opp i fellesperioder hvor familiene er her, og i perioder med egenundervisning fra foreldrene. Da er det jo få barn her. Lærerene er også helt topp.
Det første som skjer etter skolen er å ta en tur i bassenget. Vi prøver nå å lage litt rutiner. Så det blir spennende å komme i gang med lekser. Spesielt Ådne gleder seg til å få lekser. Det har jo vært stor stas bare å få bøker. Vi har fått mål og programmet for skoleåret og det blir mye bra som skal skje. Det vil bli mye besøk og sammarbeid utenfra slik at ungene får dra nytte av at vi bor i en annen kultur og natur. Vi gleder oss. Første turen blir på lørdag med hele familien.

Åsmund stortrives med vann. Han har litt høye tanker i forhold til hva han er i stand til, som 1 åring. Han vil gjerne bar kaste seg ut i det store bassenget. Jeg holder han i armene å dupper han under. Det er stor stas og må repeteres mange ganger. Det er et fint barne basseng som vi fyller i vann. Det er bare stas så lenge vannslangen ligger å renner. Ellers har jeg det travelt med å se hva det er han putter i munnen. Etter å ha sett de andre barna her putte ting i munnn er jeg litt mer avslappet. Håndhygiene har vi vell aldrig hvert så flinke til som nå. Det er nok ikke så ille her på grunn av øyden over havet. Alt jeg var redd for av mat og melk er helt glemt. Vi gjør som de andre norske familiene. De har overlevd helt fint.

Matvarer handler vi på kjøpesenter der vi får det nesten som i norge. Har funnet en god leverpostei som ungene spiser. Salat og frukt er helt trygt å spise der. Men det er ikke billigere enn i Norge. Det er omtrent det sammme. Vi kan sikkert spare littt på å handle på markeder etter hvert som vi blir kjent.

Ute der Ola jobber er det en annen virkelighet. Der er det pomfitt som lages ute i store gryter på gatehjørnet eller du kan få kylling eller fiskestykker grillet inni folie. Da betaler men under 10 kroner for mat. Eller man kan spise ogali som er "maisgrøt" for noen få kroner. Det er slik afrikanerne selv gjør det. Det er bare de rike og utlenninger som drar på kjøpesenter og spiser brød. Det er forresten godt brød her.

Kontrastene er voldsomme. Det er så blandet inni hverandre. Det er flotte store villaer med parker omkring, med de nydligste blomster. Alt gjæret inn med strøm og vakt ved porten. I veikanten er det mange som dyrker grønnsaker og har satt opp små boder å selger. Og midt i veien kan det kommme en Masai med sine tynne magre kuer. Folk kommer gående med en henger på to jul, som de sikkert får betalt for å frakte ting i. På gatehjørnet står det en liten flokk mennesker å venter på Matatu. Det er en minibuss med 15 seter som stopper der det står folk. De er helt ville. Både til å kjøre og til å skaffe seg passasjerer. Vi har blitt kranglet om mer enn en gang. De stapper inn alt for mange, det er fryktelig høy musikk og de kjører som noen gale. Det er bare å holde seg fast. Emil og Ådne syns det er kjempestas fordi det er musikk og kanskje til og med skjerm med musikkvideo. Jeg var livredd første gang. men det roet seg litt da vi kom inn i byen. Der er det nemmelig så mange at det går tregt uansett. Men det er utrolig hvordan de brøyter seg fram. Det er mange bulker i bilene for å si det på den måten. Det er billi transport. Ola kjører Matatu til jobb. Vi holder på å jobbe med å skaffe oss bil. Det blir skumelt å lære seg å kjøre på venstre side. Jeg gruer meg litt. Det er så store avstander at jeg må nesten ha bil for å komme meg til butikken eller marked for å handle. Og det vil jo være mye enklere å komme seg ut med familien. Det blir litt dyrt i lengden å kjøre taxsi, selv om Ola er blitt flink til å prute.

Vi har vært med Ola på jobb to ganger. Det gjore sterkt inntrykk. Det er flotte engasjerte og taletfulle ungdommer som gjør en viktig jobegge prøvde seg på bb for mange barn og ungdommer. De kommer alle fra mer eller mindre slummområder. De frivillige ser hvor viktig det er fordi de selv har vokst opp i dette miljøet. Kultursenteret er en slags SFO ordning. Ungene kommer etter skolen og får tilbud om musikkundervisning, maling, drama, eller å lage ting( som feks. smyker). Alt blir vist frem i en eller annen annledning. Det er balndt annet konsert og drama på lørdager kl 14 dersom det er strøm. Strømmen er stdig borte. Politkerene har bestemt at strømmen skal være borte 3 dager i uken i hele Nairobi. Da gjellder det å bo et sted som har agrigat. Det gjør vi.
Jeg var vedig spent på hvordan det ville gå med gutta i møte med disse barna. Det var noen hopp og sprett så var hermegåsa i gang.

ola er i full gang med jobben og har vært på øvelse med Haba na haba i dag. Der er det en talentfull liten kar som sittrer bak trommesettet. Ola gleder seg til å se utviklingen hans.

Skolestart og akivitet på kulturhuset

I dag har Emil og Ådne begynt på skolen! Kenyansk, islandsk og norsk flagg på flaggstengene i dag og stor stas med nye klassekammerater. Riktignok ikke mange, men både Emil og Ådne har funnet tonen med gutta på tomta. De er rundt overalt. Ingen bekymringer for oss foreldre, selv om vi måtte ha en liten leteaksjon etter Åsmund her om dagen. Men han hadde bare gått på besøk han også, så da er det jo greit :-) De hadde så fin lego

På plass i Kenya!

Etter en lang og strevsom flytur er vi på plass i Kenya. Vi kom fram sent om kvelden og ble "overfalt" av velvillige hjelpere som ville hjelpe oss med baggasjen og kjøre oss hvor det skulle være. Litt slitsomt, men det gjelder å beholde roen. Det gjorde vi også da det viste seg at Hermod hadde fått det for seg at vi kom den 1. august om kvelden!!! Men Hermod katet seg i enbil og kom så fort han kunne. En av gutta på flyplassen hadde en stor buss og alt ordnet seg.

Vel framme på Scripture Mission kom vi til Flat A hvor det var oppredde senger og roser på bordet. Vi stupte i seng under myggnettene og sov så lenge vi klarte.Det var ikke så veldig lenge for Åsmund sitt vedkommende og den planlagte frokosten kl. 11. måtte suppleres tidligere på morgenen med medbrakt knekkebrød.

Emil og Ådne har vært rundt på hele området, hoppet på trampoline, sparket fotball og lånt sykkelen til Ruben, en av de erfarne ungene her. Storesøstera hans Celine var viste oss rundt og forklarte hvor vi kunne finne de forskjellige tingene. På lørdag lånte vi nøkkelen til svømebassenget. Det er inngjerdet og ligger som en liten perle midt på eiendommen. Bading ble det også tid til i dag. Vi har vær sammen med en familie fra Island som kom samme natt som oss og familien Stavnes. Det har vært veldig trivelig. Etter bading i bassenget dro vi sammen og spiste og gjorde innkjøp. Veldig kjekt å få skyss til butikken for det er rimelig langt å gå. Tror vi bare er nødt til å skaffe oss en bil, ellers vil det bli ganske slitsomt i lengden.

Åsmund, Ådne og jeg fikk oss også en spasertur i nabolaget i dag tidlig. Vi gikk avgårde innover en sidevei. Stadig møtte vi på mennesker og lærte fort at det som gjelder er "Jambo" (hvordan har du det?) Vi svarte og hilste tilbake, etterhvert skjønte vi at det også går an å svare (msuri - eller noe som ligner) det betyr - bare bra. Som dere skjønner er vi allerede godt i gang med Swahiliopplæringen. Etterhvert som vi kom lenger og lenger bort fra Scripture Mission begynte Ådne å lure på om jeg kunne veien tilbake. Jeg måtte innrømme at det kunne jeg ikke og det er heller ikke så lett og orientere seg siden det er helt flatt her. Ådne begynte å bli urolig, men "vi kan jo bare spørre noen, or alle er jo så hyggelige". Og så varhan ikke noe redd lenger :-)

Lørdag kom gjengen fra Haba na Habapå uventet besøk sammen med Vidar som kom tidlig om morgenen. Veldig hyggelig å se gjengen igjen; Lizet, Eliabeth, Ingrid, Allen, Vidar, Baba og Hermod. Skal i gang på tirsdag. Da blir det møte på kultursenteret og så er vi i gang. Gleder meg til det!


Som dere skjønner har vi det alle veldig bra. Internet er imidlertid ikke helt som hjemme. 67k er vel ikke mye å skryte av, men jeg håper vi kan få vært innom og skrevet ed gjevne mellomrom.


Ola

FK forberedelseskurs.

Da er vi i gang. Det er flott å være på kurs for oss begge. Det er en fin start og forberedelse til å skulle møte en ny kultur og nye mennesker. Det er representanter fra alle verdensdeler og vi blir utfordret på mange ulike områder. Det er slett ikke bare behagelig. Masse gruppearbeid og stadig nye gruppesammensetninger. Likevell er det så spennende at vi alle har samme mål. Alle ønsker å bidra til en positiv forandring der vi kommer. Vi får en innføring i hva fredskorpset står for og hvilke mål og visjoner organisasjonen har. Jeg føler meg stolt over å få være en freskorpsdeltager.
Det er lagt vekt på at vi skal bli godt kjent på tvers av kulturer og språk. Vi starter kl 08.45 og holder på til kl 17.00 om ettermiddagen. Etter dette er det mange sosiale aktiviteter, så det er ikke mye tid til hvile. Da er det godt at Hadeland hotell tar så godt vare på oss med masse god mat, gode senger og en flott service.