Jeg strever litt med dette foreløpig. Jeg har egentlig skrevet masse, men det har blitt borte . kunn bare de første linjene har kommet med på grund av at nettet detter ut. Jeg prøver igjen.

Vi har det veldig bra. Det er en flott tomt å være på. Alt er sikkert og trygt. Det er trampoline, husker, klatrestativ, sandkasse, svømmebaseng mulighet for mange salgs ballspill. Og ikke minst mange å leke med. Emil og Ådne har funnet seg godt tilrette. Det er mange familier som bor her med barn og det er skikkelig alrighte folk. Da vi kom var det oppredde senger og roser på bordet. Det er afrikanere som driver stedet. Det er et kurs og konferansesenter, stort kjøkken, gartnere, vakter ved inngangen og som patrulierer strømmgjære, og mange som jobber som barnepassere og hushjelper. Ellers er det et kontor med både norske og afrikanere som jobber med misjon for hele midt- og østafrika.

Skolen er lagt opp i fellesperioder hvor familiene er her, og i perioder med egenundervisning fra foreldrene. Da er det jo få barn her. Lærerene er også helt topp.
Det første som skjer etter skolen er å ta en tur i bassenget. Vi prøver nå å lage litt rutiner. Så det blir spennende å komme i gang med lekser. Spesielt Ådne gleder seg til å få lekser. Det har jo vært stor stas bare å få bøker. Vi har fått mål og programmet for skoleåret og det blir mye bra som skal skje. Det vil bli mye besøk og sammarbeid utenfra slik at ungene får dra nytte av at vi bor i en annen kultur og natur. Vi gleder oss. Første turen blir på lørdag med hele familien.

Åsmund stortrives med vann. Han har litt høye tanker i forhold til hva han er i stand til, som 1 åring. Han vil gjerne bar kaste seg ut i det store bassenget. Jeg holder han i armene å dupper han under. Det er stor stas og må repeteres mange ganger. Det er et fint barne basseng som vi fyller i vann. Det er bare stas så lenge vannslangen ligger å renner. Ellers har jeg det travelt med å se hva det er han putter i munnen. Etter å ha sett de andre barna her putte ting i munnn er jeg litt mer avslappet. Håndhygiene har vi vell aldrig hvert så flinke til som nå. Det er nok ikke så ille her på grunn av øyden over havet. Alt jeg var redd for av mat og melk er helt glemt. Vi gjør som de andre norske familiene. De har overlevd helt fint.

Matvarer handler vi på kjøpesenter der vi får det nesten som i norge. Har funnet en god leverpostei som ungene spiser. Salat og frukt er helt trygt å spise der. Men det er ikke billigere enn i Norge. Det er omtrent det sammme. Vi kan sikkert spare littt på å handle på markeder etter hvert som vi blir kjent.

Ute der Ola jobber er det en annen virkelighet. Der er det pomfitt som lages ute i store gryter på gatehjørnet eller du kan få kylling eller fiskestykker grillet inni folie. Da betaler men under 10 kroner for mat. Eller man kan spise ogali som er "maisgrøt" for noen få kroner. Det er slik afrikanerne selv gjør det. Det er bare de rike og utlenninger som drar på kjøpesenter og spiser brød. Det er forresten godt brød her.

Kontrastene er voldsomme. Det er så blandet inni hverandre. Det er flotte store villaer med parker omkring, med de nydligste blomster. Alt gjæret inn med strøm og vakt ved porten. I veikanten er det mange som dyrker grønnsaker og har satt opp små boder å selger. Og midt i veien kan det kommme en Masai med sine tynne magre kuer. Folk kommer gående med en henger på to jul, som de sikkert får betalt for å frakte ting i. På gatehjørnet står det en liten flokk mennesker å venter på Matatu. Det er en minibuss med 15 seter som stopper der det står folk. De er helt ville. Både til å kjøre og til å skaffe seg passasjerer. Vi har blitt kranglet om mer enn en gang. De stapper inn alt for mange, det er fryktelig høy musikk og de kjører som noen gale. Det er bare å holde seg fast. Emil og Ådne syns det er kjempestas fordi det er musikk og kanskje til og med skjerm med musikkvideo. Jeg var livredd første gang. men det roet seg litt da vi kom inn i byen. Der er det nemmelig så mange at det går tregt uansett. Men det er utrolig hvordan de brøyter seg fram. Det er mange bulker i bilene for å si det på den måten. Det er billi transport. Ola kjører Matatu til jobb. Vi holder på å jobbe med å skaffe oss bil. Det blir skumelt å lære seg å kjøre på venstre side. Jeg gruer meg litt. Det er så store avstander at jeg må nesten ha bil for å komme meg til butikken eller marked for å handle. Og det vil jo være mye enklere å komme seg ut med familien. Det blir litt dyrt i lengden å kjøre taxsi, selv om Ola er blitt flink til å prute.

Vi har vært med Ola på jobb to ganger. Det gjore sterkt inntrykk. Det er flotte engasjerte og taletfulle ungdommer som gjør en viktig jobegge prøvde seg på bb for mange barn og ungdommer. De kommer alle fra mer eller mindre slummområder. De frivillige ser hvor viktig det er fordi de selv har vokst opp i dette miljøet. Kultursenteret er en slags SFO ordning. Ungene kommer etter skolen og får tilbud om musikkundervisning, maling, drama, eller å lage ting( som feks. smyker). Alt blir vist frem i en eller annen annledning. Det er balndt annet konsert og drama på lørdager kl 14 dersom det er strøm. Strømmen er stdig borte. Politkerene har bestemt at strømmen skal være borte 3 dager i uken i hele Nairobi. Da gjellder det å bo et sted som har agrigat. Det gjør vi.
Jeg var vedig spent på hvordan det ville gå med gutta i møte med disse barna. Det var noen hopp og sprett så var hermegåsa i gang.