Natt i Nairobi!

Nå har kveldsmørket omsluttet mennesker og hus i Nairobi. Liv Stine og jeg sitter inne og har avsluttet dagen med en prat med familien hjemme. Samtalen ble avsluttet med noen betraktninger over hvor sammensatt tilværelsen er. Kontrastene er store i Nairobi.

Ute, på andre siden av hekken, har familien vi ikke kjenner navnene til fyrt opp kveldsbålet. Det gjør de hver kveld for å holde varmen i den kalde kveldslufta. Kanskje har de elektrisitet, men de sparer ihvertfall på strømmen for vi har aldri sett skinnet av lyspærer gjennom veggplankene. Vi har strøm stort sett hele tiden, selv når det er rasjonering på grunn av vannmangelen i Kenya. På tomta vår har vi dieselaggregat. Det drar i gang straks strømmen på det lokale nettet takker for seg. For de som ikke har råd til slike innretninger er det nå tre dager uten strøm i uka! Lurer på hvordan de gjør det over i Mathare de dagene?

Vi trenger ikke dra helt til Mathare heller. Vi kan ta en tur over hekken på den andre siden av tomta. Der ligger Kuwinda slummen. Emil gikk tur med Liv Stine og Åsmund her om dagen. Det gjorde sterkt inntrykk på Emil og Liv Stine. For alle som har sett Lille Lord Fauntleroy er det akkurat det samme scenariet.

"På bakside av tomta er det en stripe med hus. Kanskje hundre meter langt. På hver side sitter mennesker og stirrer på oss. Hvem er disse muzungoene (hvitingene) som kommer gående gjennom slummen vår? Hvordan har de forvillet seg inn hit? Mødrene sitter ved bålene og grytene og koker mat, mennene sitter og pater sammen og barna. Barna kommer løpende for å ta på oss. "How are you, how are you!" Egentlig har vi vel det sånn passe. Plutselig er det 20 -30 barn som gjør alt de kan for å komme helt inntil vogna til Åsmund slik at de kan holde i vogna, eller kanskje til og med ta på håret hans, eller huden hans. Emil prøver febrilsk å beholde en slags kontroll over vogna og holder et godt tak i den ene sida. Det er godt det bare er 100 meter til vi er igjennom tenker jeg, men ungene fortsetter å følge etter oss. Når vi nærmer oss hovedveien igjen har vi kommet i prat med noen av barna som snakker engelsk. Det føles med en gang litt bedre når en kan forstå hverandre. En av de yngre jentene, som snakker engelsk, tar på seg ansvaret for å holde de andre ungene litt unna Åsmund. Og jeg foreslår at de kanskje må snu og gå tilbake igjen. Hun sier en hel masse på swahili og så løper plutselig alle barna tilbake. De skal hjem til Kuwinda.

Åsmund, Emil og jeg går videre de siste metrene tilbake til porten og inn på tomta. Tomta hvor alt er trygt og greit igjen. Hvor svømmebassenget står og venter på oss, hvor vannet renner fra krana og aggregatet går på hver gang strømmforsyninga sier takk for seg. Det har ikke blitt noen flere turer til Kuwinda enda. Vi må bare finne fotfestet igjen. Kanskje det er tryggere å bli med noen av hushjelpene som jobber på tomta neste gang. Ja, for de bo jo i Kuwinda slummen når de ikke jobber hos oss muzungoer. Lucy snakker jeg jo med hver dag når jeg passer på Åsmund ved sandkassa. Hun er kjempetrivelig. Hun har en sønn også på to år. Den passer søstera hennes på mens hun er og passer David på tre på tomta hos oss."

Slik gir dagene erfaringer med noen forskjeller og kontraster som for oss som kommer fra trygge Norge er helt uvirkelige. Vi begynner å ane at det er vi som bor i annerledeslandet. At flertallet av menneskene vi lever sammen med på jorda har en helt annen hverdag enn det vi er vant til. Og derfor trenger vi den trygge tomta slik at vi kan ta en dag ved bassenget og glemme kontrastene utenfor hekken.

God natt, og sov godt til alle.
Hvor enn dere måtte finne nattero.




Liv Stine og Ola