Regntid og dansere!

Det er kveld og regnet har begynt å strømme ned fra himmelen igjen. Nesten hver natt og noen ganger om dagen velsigner regnet jorda og menneskene i Kenya. Etter lang tids tørke kan det plantes og såes i på nytt. Det gir håp om at tidene vil forandre seg.

Edwin og Mary

Jeg har vært hjemme i dag med gutta. Liv Stine fikk feber i natt og har ligget under dyna i hele dag. Jeg skulle ha vært på kultursenteret og hjulpet Brasbandet gjennom opptreden på det ukentlige "community theatre". De var så forventningsfulle og skulle komme tidlig for å spille igjennom en siste gang med bandet. "Land of 1000 Dances" og "I feel good" medley. Heldigvis tok Kristin, som er praksisstudent fra høgskolen i Volda ansvar for å hjelpe de gjennom. Hun ringte for å spørre meg om gangen i låtene. Rektor på skolen deres ringte også i dag tidlig for å bekrefte tidspunktet Brasbandet skulle møte. Han er et herlig menneske som brenner for å gi elevene sine muligheter til å komme videre i livet. Det gir håp om at tidene vil forandre seg.

Allfo og Mary

Håpe gjorde også dansegruppa Kipati jeg hadde tatt bilder av. De håpet at jeg skulle komme med bildene slik at de kunne få se resultatet. Men det fikk jeg ikke. Derfor fikk jeg lyst til å skrive et blogginnlegg og vise de til alle dere. Dansegruppa møter flere ganger i uka på kultursenteret og danser sammen. De lager dansene sine selv. Og bildene jeg har tatt tok jeg når de varmet opp til forrige lørdags "community theatre". De hadde laget en veldig uttrykksfull dans med store grasiøse bevegelser flettet inn i hverandre. Det ble så vakkert i kontrast til de slitte murveggene og det møkkete gulvet i kulturhuset og nesten uvirkelig i forhold til hverdagen i Mathare de skulle ut igjen til utenfor. Jeg gleder meg til de kan vise den dansen ute i gatene i Mathare. Det gir håp om at tidene vil forandre seg.

Remmy og Satida

Det var forandring jeg snakket om til elevene i åttende klasse på St. Michael Education Centre også. De er siste års elever. Neste uke er det avsluttende eksamener som vil være med å avgjøre hvilke muligheter de får til videre skolegang. Jeg utfordret elevene til å si noe om hva som er viktig å forandre i deres egne liv, deres egen familie, deres eget samfunn. Hadde de tro på forandring? Kanskje... Neste uke vil jeg vise de filmene om William Kamkwamba fra Malawi. Da han var 14 år (samme alder som elevene i åttende klasse) måtte han slutte på skolen fordi familien ikke kunne betale skolepengene hans. Men han ville fortsette å lære. Så han dro på biblioteket og leste i bøker der. Han var ikke så god i engelsk, men i en bok som het "Using energy" kunne han se på diagrammene og bildene for å lære hvordan han kunne lage en vindmølle!! Han dro hjem og lagde sin egen vindmølle som produserte elektrisitet til familien. Du kan se de to filmene om han fra TED TV her og her. Det gir håp om at tidene vil forandre seg.

Kipati Arts Group

God natt alle sammen!

Ola

Nå har det skjedd mye sioden sisst. Vi har fått oss bil, hus og egen hage. Det kjennes godt, men også litt trist å flytte fra den behagelige tilværelsen vi levde i på den Norske skolen. Vi har hatt en drømme ferie som jeg ikke har hatt maken til i Mombasa i høstferien. Det var et flott hotell med flott service, mat og alle bekvemmeligheter. Vi hadde havet med lange hvite strender foran oss. Å bade var som å legge seg i badekaret med varmt vann. Strand-gutta var en plage etter hvert, men vi lot oss kjøpe i noen anledninger. Vi var ute i en katamaran av enkleste sort. Det var flott. Det var et rev som lå ca en kilometer eller mer utenfor som beskyttet stranden mot både store bølger og hai. Når det var lavvann gikk det ann å gå helt ut til korallrevet. Vi vr sammen med en annen norsk familie som hadde vært der før og de tok oss med på snorkling. Alle bort sett fra *Åsmund fikk på seg maske å kunne svømme med gullfisk oh koraller. Det vr magisk. I følge de ndre vart det høyvann og ikke så klart som da de hadde gjort det forrige gang. Men for oss var det en stor opplevelse.

Veien hjem var derimot etg mareritt. Forde jeg ville ha med meg frokosten før vi dro, kom vi forsent avgårde. i måtte kjøre de to sisste timene i mørke. Her er detg ikke gatelys og ikke veimerkinger. Det er heller ikke vei noen steder. Alle som beveger seg på den såkaldte veien er bare opptatav at de selv skal komme først. Rallykjøring er sikkert sikrere. Jeg må bare si at jeg skal ikke ut å kjøre bil utenfor Nairobi i mørket mer.

Det har også vært endel småting som ikke har vært helt som det skulle i huset når vi kom hjem. Det viste vi vell i forhold til hvordan dette landet er, men man blir jo oppgitt. Det er vann som det er lite av, men som fikses. Det er konfyr som ike blir varm nokk, som jeg har tenkt jeg skal få fiksa. Og det var ikke akkurat rent i forhold til norsk standard. Men vi har fått svelget noen kameler og er i ferd med å lage oss et koselig hjem. Det er trygt og fredelig her, og det er deilig med hage gutta kan boltre seg i. Vi har fått oss balanseline og sandkasse i hagen. Huske er det neste.

Bilen er på reparasjon etter at en lastebil kjørte inni oss. Så det blir godt å få den tilbake på fredag. Det er så greit å fortsete å være med på fottball, akrobatikk og bønnemøte på den Norske skolen, og da trenger vi bil.

Sisst søndag var vi på besøk hos Goddi`s familie (en av de frivillige i haba na haba) i Nyeri. Det ligger en og en halv times kjøring ut på landsbygda. Det var flott å se landskapet utenfor byen. Det er mer variert enn jeg hadde forventet. Noen steder er det bare tørre sletter, andre steder er det kupert og mer vegetasjon. Goddi er vokst opp hos moren sin sammen med 8 søsken. Moren kom fra slummen og klarte å tjene seg opp penger ved å selge sprit. Hun klarte å kjøpe seg et godt stykke land hvor hun kunne dyrke grønnsaker og dermed betale mat og skolegang for alle barna sine. Mannen hennes forlot henne etter at alle barna var kommet, så Goddi husker ikke noe av han. Han er nest yngst.
Da vi kom ble vi svært godt mottatt. Vi fikk hedersplassene under et stråtak. De hadde to mellomstore murhus på eiendommen og under et bølgeblikktak sto det ei fin ku som var drektig. I noen bur ved siden av var det kaniner og høns. Denne familien var nok en slags "middelklasse". De var ikke strøm der, men Goddi var stolt for han hadde vært ansvarlig for å få vann på eiendommen ved hjelp av et tysk bistandsprosjekt. Moren var en kraftig 65 år gammel dame. Grå i håret, delvis tannlaus og furet i ansiktet. Hun har vært en hardt arbeidende dame. Det er ikke akkurat noen traktorer som kjører rundt ute på åkeren. Før vannkran hadde kommet utenfor huset måtte de gå mange kilometer etter vann. Det er en elv i nærheten som vanligvis er svær. Nå var det møkkete og ganske stillestående vann. Det er visst både flodhester og krokodiller der. Tror Goddi hadde tenkt at vi skulle bade der. Han pleide å bade der når han var liten. De pleide å svømme over og jakte på bavianer på den andre siden. Vi er godt opplært og skal holde oss unna stillestående ferskvann på grunn av parasitter. Goddi tok oss med til et safaristed som en engelskmann har bygd opp. Vi ble superglade da vi så et badebasseng. Da gikk det an å bade likevell. Det var ganske mye varmere ute på landsbygda enn her i Nairobi.
Etter et par timers turistilværelse ble vi hentet og kom til stor familie middag. Alle søsknene med familier var kommet sammen fordi de skulle ha familieråd. Først ba de for maten og møtet. Vi var hedersgjester og fikk først. Grytene var finere og nyere enn mine hjemme, så det var nok finstasen som var tatt frem. Det var en gryte med kjøtt og grønnsaker, ris, bønnestuing og noen slags lefser. Det var kjempegodt. Spesielt de lefsene. Familien var vell på størrelse med familien Mo eller Andresen, så settingen var ganske kjent. Det var mange som ville snakke med oss, både store og små. Emil og Ådne sparka fotball med en av gutta. En hjemmelagd en. Også prøvde vi å lære barna bæ bæ lille lam. Emil og Ådne sang den afrikanske sangen de har lært.
Da vi hadde spist og familiemøtet skulle begynne ble vis rundt i nabolaget. Vi kom over til en gammel dame som vist nok skulle være 113 år gammel. Hun satt på et teppe på bakken utenfor huset sitt. Hun var blind men klar i toppen, så hun kjente igjen Goddi når hun hørte stemmen hans. Goddi oversatte hva vi sa og fortalte hvem vi var. Jeg kommer aldrig til å glemme ansiktsuttrykke hennes når hun fikk holde i armen til Åsmund. Emil syns det var fælt å se den lille puben nede ved veien. hvor det kom så mange fulle menn ravende ut. Det er ikke lett å svare på alle spørsmålene.
Da vi kom tilbake stilte alle seg i en ring for å be før vi tok avskjed. Jeg ble utfordret av den eldste broren og ba høyt på engelsk for første gang. Det gikk helt fint selv om jeg syns det var kjempeskumelt.
Så begynte solen å dale på himmelen og vi burde komme oss hjemmover. De hadde ordnet med en matatu for oss. Det betyr at de andre som satt på måtte sitte opp på hverande for at vi skulle få plass. Det var en varm og slitsom tur hjem. Men jammen hadde vi hatt en flott dag.