I dag har vi vært i en giraffpark som ligger i nærheten av der vi bor. Det er noe jeg har gledet meg til, kanskje mer enn ungene. Men alle var ganske entusiastiske når vi så de store grasiøse dyrene. Det var et ektepar som i 1979 oppfostret en giraffunge av arten Rothschild, på sin eiendom her i Karen. Dette var en truet art og de har i dag lyktes i å tilbakeføre flere par til kenyanske najonalparker. Det er de som har hvite sokker.
Det var bygget et tårn som vi kunne gå opp i, og fore dem med kraftfor. Ellers bøyde de seg villig over gjerdet om vi sto på bakken også. Åsmund syntes dette var svært spennende. Han prøvde seg på både BÆ og MØ. Han holdt en bit i fingrene og giraffen plukket den med en lang blå tunge. Fasinerende dyr. Det var flere giraffunger og noen voksne individer inne i et villmarksområde som gikk over i en hage. Der var det et digert hus hvor det gikk an å sove over. Ellers var det også et villsvin og noen skilpadder som fanget oppmerksomheten. På andre siden av veien var det en skogsløype som vi gikk. Der skulle det være mange fugler å observere. Vi så ikke så mange, bare hørte dem. Det hadde rent en elv igjennom området som nå var helt tørr. Trist å se.
Varme å sultne tok vi bena fatt for å ta bussen. Spesielt Ådne så trøtt og lei ut. Han holdt seg langt bak oss. Plutselig stopper det en bil med et Kenyansk ektepar som lurer på om vi vil sitte på. De syntes Ådne så så trøtt ut. Smart triks. De kjørte oss til en flott restaurant og utsalg av masaikunst. Det var så mye flott. Der må vi nok dra igjen.

Watoto Wana Say - Barn er bra

På kulturhuset i Mathare var det forrige uke festival for nesten 700 barn! Jeg ble kastet ut i det og fikk ansvar for et opplegg for band. Så det var bare å møte opp på mandagen og se hva som skjedde.
29 barn satt etterhvert klare mandag morgen. Vi tok en runde for å høre hva de drømte om å få til. Mange ønsket å spille i brassband, noen gitar, noen keyboard, og noen sang. Vi begynte med å synge sammen. Vi kom fort i gang og i løpet av den første økta sang vi trestemt. Jeg hadde tenkt på noen forskjellige mulige låter som kunne øves inn og det ble Land of 1000 dances og I feel good. To soul låter hvor brassbandet kunne bli med som blåserekke. Refrenget var lett og få inn, men det var ikke like lett å få det til flerstemt. Men når vi dro gang I feel good, med ordentlig innlevelse var ungene helt med. I løpet av de neste fire var det øving hver dag og lørdag var vi klare for fremføring. Nairobi National Theatre var leid for anledningen.
Alle barna som hadde drevet med forsjellige aktiviteter viste nå fram hva de hadde fått til. Først var det show inne og etterpå gikk alle ut for å få med seg showet på utescena.
Der fremførte vi medleyen med soullåter foran etentusiastisk publikum. Det var en flott avslutning på en inspirerende uke. Nå blir det spennende å se hvor mange av barna som fortsetter å komme til kulturhuset i Mathare for å drive med dans, drama, kunst, musikk, og akrobatikk.

Dette er den ene vakten vår ved porten. Det er alltid en vakt. Om nettene går de med sjefere å patrulierer strømm gjerdet.

Dette er et lekehus ved sannkassen.

Her sitter vi å spiser lunsj hver dag. Guttene kommer opp kl 11 fra skolen og alle på tomta sitter sammen å spiser. Afrikanerene sitter stammevis slik at de kan snakke sett eget språk når de har pause. Et måltid her koster 6 kr. Det er enkel kost. Ogali som er en slags mais grøt med kjøttgryte til. Ellers er det godt brød med ost, syltetøy, kjøttpålegg, tomater, agurker, og pianøttsmør.

Hei igjen. Nå holder jeg på å lære meg å få disse bildene over. Skal få det til i morgen. Jeg er til å med så heldig at jeg får lære mer av en fotograf som bor her på tomta, så jeg må jo få vist frem bilder.
Ellers tar dette innlegget en annen rettning. Siden vi bor på en misjonsstasjon så får vi med oss en annen dimensjon enn hva jeg først hadde tenkt. Det er mye å tenke på med alt jobben til Ola innebærer, men i tillegg har vi nå fått høre om tørke og hungersnød som truer mange mennesker i Øst Afrika. Det har ikke regnet nå som det skulle, og det er mange som ikke får de avlingene de skulle ha levd av. Selv om vi er skjermet her føles det mye nærmere når vi hører fra misjonærene vi bor sammen med. I byen her er det strøm og vannrasjonering. Vannreservoarene som produserer strøm for nairobi er sunket mye og de skriver i avisen at de er bekymret for grunnvannstanden. Det er så mange som borrer brønner uten at det tas hensyn til hvor og hvormange. Jeg har sett mange på veiene som går rundt med en slags henger på to jul. De gjør vist store penger om dagen. De får tak i vann på billig vis og triller med seg til slummen og selger dyrt. Det er ganske andre bilder i avisene her enn hjemme. Så dere som tror på bønnens kraft må være med å be om regn til alle disse menneskene som trenger det.

Jeg strever litt med dette foreløpig. Jeg har egentlig skrevet masse, men det har blitt borte . kunn bare de første linjene har kommet med på grund av at nettet detter ut. Jeg prøver igjen.

Vi har det veldig bra. Det er en flott tomt å være på. Alt er sikkert og trygt. Det er trampoline, husker, klatrestativ, sandkasse, svømmebaseng mulighet for mange salgs ballspill. Og ikke minst mange å leke med. Emil og Ådne har funnet seg godt tilrette. Det er mange familier som bor her med barn og det er skikkelig alrighte folk. Da vi kom var det oppredde senger og roser på bordet. Det er afrikanere som driver stedet. Det er et kurs og konferansesenter, stort kjøkken, gartnere, vakter ved inngangen og som patrulierer strømmgjære, og mange som jobber som barnepassere og hushjelper. Ellers er det et kontor med både norske og afrikanere som jobber med misjon for hele midt- og østafrika.

Skolen er lagt opp i fellesperioder hvor familiene er her, og i perioder med egenundervisning fra foreldrene. Da er det jo få barn her. Lærerene er også helt topp.
Det første som skjer etter skolen er å ta en tur i bassenget. Vi prøver nå å lage litt rutiner. Så det blir spennende å komme i gang med lekser. Spesielt Ådne gleder seg til å få lekser. Det har jo vært stor stas bare å få bøker. Vi har fått mål og programmet for skoleåret og det blir mye bra som skal skje. Det vil bli mye besøk og sammarbeid utenfra slik at ungene får dra nytte av at vi bor i en annen kultur og natur. Vi gleder oss. Første turen blir på lørdag med hele familien.

Åsmund stortrives med vann. Han har litt høye tanker i forhold til hva han er i stand til, som 1 åring. Han vil gjerne bar kaste seg ut i det store bassenget. Jeg holder han i armene å dupper han under. Det er stor stas og må repeteres mange ganger. Det er et fint barne basseng som vi fyller i vann. Det er bare stas så lenge vannslangen ligger å renner. Ellers har jeg det travelt med å se hva det er han putter i munnen. Etter å ha sett de andre barna her putte ting i munnn er jeg litt mer avslappet. Håndhygiene har vi vell aldrig hvert så flinke til som nå. Det er nok ikke så ille her på grunn av øyden over havet. Alt jeg var redd for av mat og melk er helt glemt. Vi gjør som de andre norske familiene. De har overlevd helt fint.

Matvarer handler vi på kjøpesenter der vi får det nesten som i norge. Har funnet en god leverpostei som ungene spiser. Salat og frukt er helt trygt å spise der. Men det er ikke billigere enn i Norge. Det er omtrent det sammme. Vi kan sikkert spare littt på å handle på markeder etter hvert som vi blir kjent.

Ute der Ola jobber er det en annen virkelighet. Der er det pomfitt som lages ute i store gryter på gatehjørnet eller du kan få kylling eller fiskestykker grillet inni folie. Da betaler men under 10 kroner for mat. Eller man kan spise ogali som er "maisgrøt" for noen få kroner. Det er slik afrikanerne selv gjør det. Det er bare de rike og utlenninger som drar på kjøpesenter og spiser brød. Det er forresten godt brød her.

Kontrastene er voldsomme. Det er så blandet inni hverandre. Det er flotte store villaer med parker omkring, med de nydligste blomster. Alt gjæret inn med strøm og vakt ved porten. I veikanten er det mange som dyrker grønnsaker og har satt opp små boder å selger. Og midt i veien kan det kommme en Masai med sine tynne magre kuer. Folk kommer gående med en henger på to jul, som de sikkert får betalt for å frakte ting i. På gatehjørnet står det en liten flokk mennesker å venter på Matatu. Det er en minibuss med 15 seter som stopper der det står folk. De er helt ville. Både til å kjøre og til å skaffe seg passasjerer. Vi har blitt kranglet om mer enn en gang. De stapper inn alt for mange, det er fryktelig høy musikk og de kjører som noen gale. Det er bare å holde seg fast. Emil og Ådne syns det er kjempestas fordi det er musikk og kanskje til og med skjerm med musikkvideo. Jeg var livredd første gang. men det roet seg litt da vi kom inn i byen. Der er det nemmelig så mange at det går tregt uansett. Men det er utrolig hvordan de brøyter seg fram. Det er mange bulker i bilene for å si det på den måten. Det er billi transport. Ola kjører Matatu til jobb. Vi holder på å jobbe med å skaffe oss bil. Det blir skumelt å lære seg å kjøre på venstre side. Jeg gruer meg litt. Det er så store avstander at jeg må nesten ha bil for å komme meg til butikken eller marked for å handle. Og det vil jo være mye enklere å komme seg ut med familien. Det blir litt dyrt i lengden å kjøre taxsi, selv om Ola er blitt flink til å prute.

Vi har vært med Ola på jobb to ganger. Det gjore sterkt inntrykk. Det er flotte engasjerte og taletfulle ungdommer som gjør en viktig jobegge prøvde seg på bb for mange barn og ungdommer. De kommer alle fra mer eller mindre slummområder. De frivillige ser hvor viktig det er fordi de selv har vokst opp i dette miljøet. Kultursenteret er en slags SFO ordning. Ungene kommer etter skolen og får tilbud om musikkundervisning, maling, drama, eller å lage ting( som feks. smyker). Alt blir vist frem i en eller annen annledning. Det er balndt annet konsert og drama på lørdager kl 14 dersom det er strøm. Strømmen er stdig borte. Politkerene har bestemt at strømmen skal være borte 3 dager i uken i hele Nairobi. Da gjellder det å bo et sted som har agrigat. Det gjør vi.
Jeg var vedig spent på hvordan det ville gå med gutta i møte med disse barna. Det var noen hopp og sprett så var hermegåsa i gang.

ola er i full gang med jobben og har vært på øvelse med Haba na haba i dag. Der er det en talentfull liten kar som sittrer bak trommesettet. Ola gleder seg til å se utviklingen hans.

Skolestart og akivitet på kulturhuset

I dag har Emil og Ådne begynt på skolen! Kenyansk, islandsk og norsk flagg på flaggstengene i dag og stor stas med nye klassekammerater. Riktignok ikke mange, men både Emil og Ådne har funnet tonen med gutta på tomta. De er rundt overalt. Ingen bekymringer for oss foreldre, selv om vi måtte ha en liten leteaksjon etter Åsmund her om dagen. Men han hadde bare gått på besøk han også, så da er det jo greit :-) De hadde så fin lego

På plass i Kenya!

Etter en lang og strevsom flytur er vi på plass i Kenya. Vi kom fram sent om kvelden og ble "overfalt" av velvillige hjelpere som ville hjelpe oss med baggasjen og kjøre oss hvor det skulle være. Litt slitsomt, men det gjelder å beholde roen. Det gjorde vi også da det viste seg at Hermod hadde fått det for seg at vi kom den 1. august om kvelden!!! Men Hermod katet seg i enbil og kom så fort han kunne. En av gutta på flyplassen hadde en stor buss og alt ordnet seg.

Vel framme på Scripture Mission kom vi til Flat A hvor det var oppredde senger og roser på bordet. Vi stupte i seng under myggnettene og sov så lenge vi klarte.Det var ikke så veldig lenge for Åsmund sitt vedkommende og den planlagte frokosten kl. 11. måtte suppleres tidligere på morgenen med medbrakt knekkebrød.

Emil og Ådne har vært rundt på hele området, hoppet på trampoline, sparket fotball og lånt sykkelen til Ruben, en av de erfarne ungene her. Storesøstera hans Celine var viste oss rundt og forklarte hvor vi kunne finne de forskjellige tingene. På lørdag lånte vi nøkkelen til svømebassenget. Det er inngjerdet og ligger som en liten perle midt på eiendommen. Bading ble det også tid til i dag. Vi har vær sammen med en familie fra Island som kom samme natt som oss og familien Stavnes. Det har vært veldig trivelig. Etter bading i bassenget dro vi sammen og spiste og gjorde innkjøp. Veldig kjekt å få skyss til butikken for det er rimelig langt å gå. Tror vi bare er nødt til å skaffe oss en bil, ellers vil det bli ganske slitsomt i lengden.

Åsmund, Ådne og jeg fikk oss også en spasertur i nabolaget i dag tidlig. Vi gikk avgårde innover en sidevei. Stadig møtte vi på mennesker og lærte fort at det som gjelder er "Jambo" (hvordan har du det?) Vi svarte og hilste tilbake, etterhvert skjønte vi at det også går an å svare (msuri - eller noe som ligner) det betyr - bare bra. Som dere skjønner er vi allerede godt i gang med Swahiliopplæringen. Etterhvert som vi kom lenger og lenger bort fra Scripture Mission begynte Ådne å lure på om jeg kunne veien tilbake. Jeg måtte innrømme at det kunne jeg ikke og det er heller ikke så lett og orientere seg siden det er helt flatt her. Ådne begynte å bli urolig, men "vi kan jo bare spørre noen, or alle er jo så hyggelige". Og så varhan ikke noe redd lenger :-)

Lørdag kom gjengen fra Haba na Habapå uventet besøk sammen med Vidar som kom tidlig om morgenen. Veldig hyggelig å se gjengen igjen; Lizet, Eliabeth, Ingrid, Allen, Vidar, Baba og Hermod. Skal i gang på tirsdag. Da blir det møte på kultursenteret og så er vi i gang. Gleder meg til det!


Som dere skjønner har vi det alle veldig bra. Internet er imidlertid ikke helt som hjemme. 67k er vel ikke mye å skryte av, men jeg håper vi kan få vært innom og skrevet ed gjevne mellomrom.


Ola