"Litt for mye på en gang" dag i Nairobi!

Dette har vært en av de "litt for mye på en gang" dagene her i Nairobi.

Etter to deilige måneder på området til Scripture Mission må vi nå flytte. Liv Stine skulle derfor prøve å forhandle med husagenten om en litt rimeligere pris enn det vi til slutt endte opp med i går. Jeg er visst ikke noen god forhandler - prisene går bare oppover jo lenger jeg snakker med folk!! I tillegg har vi kjøpt bil - det vil si vi driver å betaler en bil som snart er ferdig på verkstedet. Det skal settes inn seter og ordnes litt først. Og da er det jo greit at vi er trygge på at vi får bilen når vi betaler masse penger for den! Derfor skulle Liv Stine dra og skrive under salgspapirer.

Mens jeg skulle på jobb på St. Michaels, barneskolen i Mathare. Jeg la igjen telefonen hos Liv Stine slik at det skulle være lettere for henne å kommunisere med omverdenen uten å tenke på at jeg ble utilgjengelig. Bare 15 minuttr etter at jeg dro ringte rektor på skolen og prøvde å få tak i meg. Etterhvert var det flere som ringte også. Liv Stine fikk vite at det var opptøyer på gang i Mathare og at det ville være tryggest om jeg ikke kom på jobb i dag. Men da satt jeg allerede på Matatuen til Mathare. Liv Stine gikk hjemme en to timers med skikkelig vondt i magen før hun enedelig fikk en telefon med bekreftelse på at jeg hadde kommet trygt fram og var i sikkerhet.

Jeg kjørte matatu som vanlig og stusset litt på at matatuen tok en ekstra stor omvei, men sånt skjer i Nairobi så jeg ble ikke urolig. Da vi kom til Mathare var det uvanlig lite trafikk og plutselig masse folk (stort sett unge menn) som ropte og skrek i gatene. På andre siden av veien var politiet. Da matatuen kom fram til menneskemengden begynte de å hamre og slå på bilen og ropte og skrek "we need water". Det viste seg å være demonstrasjoner mot at politiet vill stenge vannforsyningen til Mathare fordi det er så mange som "stjeler" vann ved å ødelegge vannledningene og tappe ulovlig. Rett etter at jeg hadde gått av matatuen og ned i Mathare til St. Michael avfyrte politiet tåregass mot demonstrantene og det kom masse mennesker løpende innover i slummen. Jeg ble forsikret av lærerene på skolen at jeg var trygg inne i slummen og at det var oppe på veien hvor politiet var at det var farlig. Så jeg hadde mine to timer med musikkteori for elevene på St. Michael. I dag gjennomgikk vi oppbygning av akkorder ut fra en dur skala!

Etterpå var det lunsj og så fikk jeg eskorte ut av Mathare igjen for å komme meg tilbake til kulturhuset og videre inn igjen til sentrum og hjem igjen. Jeg følte meg aldri veldig utrygg, men forsto i ettertid at jeg fort kunne ha havnet i en situasjon jeg ikke ville hatt kontroll på.

Hjemme hadde Liv Stine snakket med husagenten opptil flere ganger i løpet av dagen og til slutt gjort en avtale om at han skulle komme på ettermiddagen for å snakke med oss. Da han kom inviterte vi han på middag og vi snakket lenge sammen. Han fortalte om seg selv og sitt liv og jeg fortalte om meg og våre liv. Så spiste vi middag sammen og snakket om religion og politikk (to ting man anbefales å ikke snakke om!) og så satte vi oss ned for å forhandle på nytt!
Det ble ikke så mye forhanldinger. Jeg hadde forklart bakgrunnen for hvorfor vi var i Kenya, hvem som hadde sendt oss og hva jeg jobbet med i Mathare. Agenten gjorde noen utregninger på telefonen sin og så foreslo han en pris midt imellom det vi hadde tilbudt og det han hadde snakket om tidligere. Jeg var bare kjempeletta og sa at vi gikk for det. Til slutt føltes det nesten som om vi har fått en ny venn og ikke forhandlet om husleie!! Spennende og rart på en gang...

Ja, så nå håper vi at alt er i orden med både bil og hus, men helt sikre er vi ikke før om et par ukers tid. Da skal vi ha flyttet inn i nytt hus med ny bil. Kanskje vi kan begynne å glede oss snart? Jeg håper hvertfall vi ikke trenger å forhandle og deale så mye på ei stund. Det er slitsomt :-)


God natt til alle


Ola

Det skjer mye her i afrika. Noen har allerede hørt om vår erfaring med afrikanske sykehus. For to uker siden kjørte Ådne gjennom en glassdør nede på skolen på rollerblades. Det ble et dypt, stort kutt på underarmen. Det var faktisk et under at ikke pulsåren eller sener ble ødelagt. Det var rett og slett et stort kjøttstykke som bare hang ned. Det stimlet sammen en flokk foreldre rundt Ådne, før vi fikk beskjed. Vi var i bassenget med Åsmund. Flaks at det også har flyttet inn en tysk lege her, som var en av de første som dukket opp. En kjørte, noen surret sammen armen med rene håndklær, en tok seg av å ringe til vakten for å rydde opp på skolen, og noen tok seg av meg. Ola og legen ble med til sykehuset. Jeg er ikke tøff når det gjelder mine egne. Ola holdt vist på å gå i bakken da han så det på sykehuset. Hele dagen gikk, og han måtte legges i narkose for å lappe det sammen. Ådne var tapper, men da legen prøvde å legge inn veneflon etter å ha bommet første gang, måtte pappa si nei. Da ble det heller gjort når han fikk masken og sovnet. Det var en lang time for pappa å vente utenfor operasjonssalen. Og en lang dag for mamma å vente på tomta. Nå er armen hel og i bruk. Det er litt vondt å vri på den ellers har det gått utrolig bra. Han har jo et imponerende arr å vise frem. Håper dette var nok skader for en stund.

Vi har vært på koselig besøk hjemme hos Elizabeth (som skal til Viken.) Hun bor i et slum område på andre siden av byen. Det gjør inntrykk å se alle de trengende menneskene langs stien. Det er mange spørsmål fra gutta om kvelden når vi kommer hjem. Det trengs litt tid til bearbeiding. Elizabeth bor på en lite rom med jordgulv. Der har hun seng, en sofa og et bord. Det er vegger bygget opp av murstein og søle. Vi blir tatt i mot av en svært imøtekommene svigerinne som ivret etter å fortelle om sin nystartede hjelpeorganisasjon for unge jenter. De har tilfeldigvis møte i naborommet og jeg ble innvitert inn. Det var en flott opplevelse. Jeg fikk høre historien til flere av jentene, var med på navnelek og svarte på spørsmål om Norge. Organisasjonen betalte skolepengene til flere av dem. De hadde tilbud om dataopplæring, idrett og de hadde diskusjonsfora om problemstillinger de møter i sin hverdag. Dette var engasjerte sterke jenter som står sammen. Etter dette møte tenkte jeg at det trenger da ikke komme noen Mosongoer ned hit for å hjelpe. Det klarer de da utrolig flott selv.

Jeg har masse mer å fortelle, men må legge meg nå. God natt. klem fra Liv Stine

Natt i Nairobi!

Nå har kveldsmørket omsluttet mennesker og hus i Nairobi. Liv Stine og jeg sitter inne og har avsluttet dagen med en prat med familien hjemme. Samtalen ble avsluttet med noen betraktninger over hvor sammensatt tilværelsen er. Kontrastene er store i Nairobi.

Ute, på andre siden av hekken, har familien vi ikke kjenner navnene til fyrt opp kveldsbålet. Det gjør de hver kveld for å holde varmen i den kalde kveldslufta. Kanskje har de elektrisitet, men de sparer ihvertfall på strømmen for vi har aldri sett skinnet av lyspærer gjennom veggplankene. Vi har strøm stort sett hele tiden, selv når det er rasjonering på grunn av vannmangelen i Kenya. På tomta vår har vi dieselaggregat. Det drar i gang straks strømmen på det lokale nettet takker for seg. For de som ikke har råd til slike innretninger er det nå tre dager uten strøm i uka! Lurer på hvordan de gjør det over i Mathare de dagene?

Vi trenger ikke dra helt til Mathare heller. Vi kan ta en tur over hekken på den andre siden av tomta. Der ligger Kuwinda slummen. Emil gikk tur med Liv Stine og Åsmund her om dagen. Det gjorde sterkt inntrykk på Emil og Liv Stine. For alle som har sett Lille Lord Fauntleroy er det akkurat det samme scenariet.

"På bakside av tomta er det en stripe med hus. Kanskje hundre meter langt. På hver side sitter mennesker og stirrer på oss. Hvem er disse muzungoene (hvitingene) som kommer gående gjennom slummen vår? Hvordan har de forvillet seg inn hit? Mødrene sitter ved bålene og grytene og koker mat, mennene sitter og pater sammen og barna. Barna kommer løpende for å ta på oss. "How are you, how are you!" Egentlig har vi vel det sånn passe. Plutselig er det 20 -30 barn som gjør alt de kan for å komme helt inntil vogna til Åsmund slik at de kan holde i vogna, eller kanskje til og med ta på håret hans, eller huden hans. Emil prøver febrilsk å beholde en slags kontroll over vogna og holder et godt tak i den ene sida. Det er godt det bare er 100 meter til vi er igjennom tenker jeg, men ungene fortsetter å følge etter oss. Når vi nærmer oss hovedveien igjen har vi kommet i prat med noen av barna som snakker engelsk. Det føles med en gang litt bedre når en kan forstå hverandre. En av de yngre jentene, som snakker engelsk, tar på seg ansvaret for å holde de andre ungene litt unna Åsmund. Og jeg foreslår at de kanskje må snu og gå tilbake igjen. Hun sier en hel masse på swahili og så løper plutselig alle barna tilbake. De skal hjem til Kuwinda.

Åsmund, Emil og jeg går videre de siste metrene tilbake til porten og inn på tomta. Tomta hvor alt er trygt og greit igjen. Hvor svømmebassenget står og venter på oss, hvor vannet renner fra krana og aggregatet går på hver gang strømmforsyninga sier takk for seg. Det har ikke blitt noen flere turer til Kuwinda enda. Vi må bare finne fotfestet igjen. Kanskje det er tryggere å bli med noen av hushjelpene som jobber på tomta neste gang. Ja, for de bo jo i Kuwinda slummen når de ikke jobber hos oss muzungoer. Lucy snakker jeg jo med hver dag når jeg passer på Åsmund ved sandkassa. Hun er kjempetrivelig. Hun har en sønn også på to år. Den passer søstera hennes på mens hun er og passer David på tre på tomta hos oss."

Slik gir dagene erfaringer med noen forskjeller og kontraster som for oss som kommer fra trygge Norge er helt uvirkelige. Vi begynner å ane at det er vi som bor i annerledeslandet. At flertallet av menneskene vi lever sammen med på jorda har en helt annen hverdag enn det vi er vant til. Og derfor trenger vi den trygge tomta slik at vi kan ta en dag ved bassenget og glemme kontrastene utenfor hekken.

God natt, og sov godt til alle.
Hvor enn dere måtte finne nattero.




Liv Stine og Ola